mandag 15. juni 2009

Takk for turen

Takk for turen Oscar.

Det har vært et eventyr og jeg kan ikke tenke meg bedre reisefølge enn deg.

Takk for turen Iben.

Takk for turen Peik, Fredrik og Magnus.

Takk for turen alle mennesker jeg har møtt, alle som har gitt av seg selv på godt og vondt. 

Takk for turen harde Ho Chi Min City, alle scooterne, alle de små nakne barna alene i de livsfarlige gatene.

Takk for turen Cao Dai tempel og Cu Chi tunellene.

Takk for turen skadeskutte Kambodsja. 

Takk for turen til alle kambodsjanere som lettet på det tunge teppet av vonde minner og som delte de med meg.

Takk for turen korrupsjon, skitt, varme og kaos. 

Takk for turen Angkor templene.

Takk for turen alle bussturer med alt for lite benplass.

Takk for turen alle nystekte baguetter og all god kaffe. 

Takk for turen til den døde i veikanten.

Takk for turen alle vennlige smil, all gjestfrihet og varme.

Takk for turen til alle som alltid sang.

Takk for turen all barnemishandling på åpen gate.

Takk for turen all latter og humor.

Takk for turen alle snille øyne som har møtt mine og ønsket meg velkommen.

Takk for turen alle sultne blikk, og til alle som prøvde å svindle meg. 

Takk for turen til de som fikk det til.

Takk for turen til alle som hjalp meg når jeg trengte det.

Takk for turen all øredøvende karaokemusikk.

Takk for turen alle svimlende varme grenseoverganger.

Takk for turen alle stempler og visaer jeg har fått i passet mitt!

Takk for turen alle safrankledte munker.

Takk for turen alle templer, all røkelse og alle farger.

Takk for turen til buddhismen.

Takk for turen til all mat! en spesiell takk til scampi pakket inn i biff på Mango Rooms! 

Takk for turen til grisetestikler og til de dypfriterte tarantellaene jeg aldri turte å smake.

Takk for turen sinnsyke Bangkok.

Takk for turen til alle nye ukjente ekstremt vonde lukter.

Takk for turen til den infiserte rotteloppen som ga meg blodinfeksjon.

Takk for turen til legen som gjorde meg frisk.

Takk for turen alle dragfrukter, rambutini, mangosteen, lichi, mango og papaya.

Takk for turen til Ed og alle Laos-gutta og jentene som lot meg være med på fridagen deres.

Takk for turen BeerLao, Angkor, Chang, Singha, Tiger, Saigon, Larue og Anchor.

Takk for turen alle primitive doer uten dopapir.

Takk for turen til alle gatebarn, enten vi ga dere noe, eller ignorerte dere. 

Takk for turen til alle tiggere uten ben eller armer, alle ofre for ueksploderte bomber eller miner.

Takk for turen S-21 fengsel. Takk for turen alle passbildene av fangene.

Takk for turen alle tenner, benbiter og klær vi gikk over på dødsmarkene.

Takk for turen alt håp vi kom over i Kambodsja.

Takk for turen alle dusjer og air-conditionerte rom vi kom over, en spesiell takk til de små romene uten vinduer, med tusenben og meitemark på veggene og så fuktig luft at sengetøyet alltid er råttent. 

Takk for turen alle pene mennesker, og alle ansikter jeg skulle ønske jeg hadde fått lov til å ta bilde av. 

Takk for turen alle søte asiatiske bebier, en spesiell takk til de veldig mange tykke bebiene med gullringer og armbånd. 

Takk for Mekong. Du gjorde det for meg. 

Tak for turen alle historier.

Nå har jeg mange flere enn før jeg dro. 

fredag 12. juni 2009

Ho Chi Minh City for andre gang



Jeg har begynt hjemreisen, i pene klaer rett fra skredderen var planen aa ta 4 fly hjem i et strekk, men da jeg landet i HMC i dag tidlig og plutselig skjonte at jeg hadde 8 og en halv time aa vente.

Etetr litt vingling laaste jeg inn bagasjen og tok en taxi til Pham Ngu Lao, distriktet Oscar og jeg bodde i for nesten 2 maaneder siden.

Det er rart hvor forskjellig man kan oppleve et sted fra sist gang man var der. Jeg har spist, drukket shake og avtalt med motorsykkelsjaaforen vaar at han skal kjore meg tilbake til flyplassen om et par timer.

Det at jeg reiste tilbake til Vietnam knyttet hele turen sammen til en stor lokke som faller seg logisk og fin for meg.
Den siste uka i Hoi An har vaert merkelig. Vi var nesten bare hos forskjellgie skreddere, eller paa fine restauranter, og reisen min som jeg husket den var saa langt unna. Jeg tenkte derfor at det ogsaa kan vaer fint aa komme tilbake til utgangspunktet. Se utgangspunktet med nye oyne etter en lang eventyrreise.
Men jeg kjenner ogsaa at dette ikke ER utgangspunktet. At utgangspunktet faktisk er hjemme.
Naa gleder jeg meg som et barn til aa komme hjem til alle dere kjaere venner!

torsdag 11. juni 2009

Recovery, gjenforening med Peik, Magnus og Fredrik, 30 timer med buss og manisk skredderi





















Naa sitter jeg i lobbyen paa Phouc An hotell i Hoi An, Vietnam.
3 dager har gatt siden vi hoppet av bussen i Da Nang etter en 30 timers reise fra hjertet av Laos.

Da jeg ble frisk i Luang Prabang gjorde jeg noen raske beslutninger, og etter en dag med fotografering og spasering i den vakre byen hoppet jeg paa nattbussen til Vang Vieng. Backpacker paradis visstnok med hoye fjell og vilel elver.

De andre hadde vaert i Vang vieng i 5 dager. Det hadde tatt paa. Jeg kom inn i det ekleste hotellrommet jeg har sett. Peik laa med feber og fredrik laa naken. Det var blod paa veggen fra Magnus somhadde fatt juling, og fortsatt var ute i natta.

Jeg hadde liten tro paa at vi skulel klare aa komme oss til hovedstaden, kjope biletter til vietnam og dra ti lvietnam dagen etter. Men det gjorde vi.


Dagene her gaar med paa frokost, skredderbesok for maaling, fittinger og nye bestillinger, og saa middag.
Jeg har blast en del penger, men jeg har levd langt under budsjett paa denne reisen og selv hos skredderen faar pengene lange lange ben.
Jeg skal ikek ramse opp alt jeg har skaffet meg.... 15 dollar for en perfekt skreddersydd skjorte er til aa bli gal av.

Hoi An har ogsaa fantastisk mat. Oscar tipset meg om Mango Rooms. Der spiste vi hvitlok og ingefaers scampi pakket inn i more slices av biff. Jeg tror det er det beste jeg har spist.

Cao Lao er noe annet jeg har falt for. For ca 70 cent faar man en bolle med biffstykker, fleskesvor, 3 forskjellige noodletyper og ferske urter... Det lages visstnok bare her i Hoi An pga. en spesiell bronn.

Dagene flyr forbi. De er fulle av avtaler og naa som jeg er sammen med 3 nordmenn foles det nesten som aa vaere hjemme. Det er saa utrolig lenge siden jeg landet i Ho Chi Minh og motte Oscars brede smil.
Paa lordag starter jeg en reise med 3 mellomlandinger, bare de utgjor 13 timer.
Sondag morgen lander jeg paa Gardermoen. Og turen er ferdig.
Dette har vaert et stort eventyr. over og ut.





fredag 5. juni 2009

Noen bilder fra Thailand




































































































En stuslig falang

Kvelden etter jeg skrev forrige innlegg fikk jeg feber. I gaar hadde jeg saa hoy feber at jeg dro til den internasjonale klinikken for aa ta blodprover. Noe som forundret meg var at veldig faa av Laoene jeg spurte viste hvor sykehuset var. Noen hadde vage anelser og sendte meg i gale retninger, men de fleste sa at de ikke helt visste.
Den vanligste dodsarsaken i Laos er diare. Det gikke jeg og tenkte paa i varmen paa vei til klinikken.
Paa kliniken var det ingen lege. Klinikken oscar og jeg gikk til i bangkok var stor, airconditionert og ren, denne klinikken var paa storrelse med et toalett og alle assistentene laa og sov paa en madrass. Jeg vekket en av dem og hun fortalte meg at legen var pa et annet sykehus 3 kilometer utenfor Luang Prabang.
Jeg fant en tuktuk og kjorte ut dit.

Etter litt venting kom legen. Han var sikkert rundt 30 aar og snakket ganske god engelsk. Rundt meg samlet det seg sakte en liten gjeng med nysgjerrige tilskuere.
Jeg fikk en seng pa et rom med to eldre damer. Begge fikk intravenos drevet av store rustne oksygentanker. Jeg fikk beskjed om aa ta paracet og en av sykesostrene fikk beskjed om aa gi meg vann. Hun tok et glass og skrudde pa krana. Legen ropte strengt at jeg var en Falang og at jeg ikke taaler sant vann fra krana. Saa da tok hun en tom flaske og fylte den opp med vann fra krana. Da tok legen saken i egne hender og gikk og hentet en flakse til meg.
En soster kom og stjal litt blod, og 2 timer senere fikke jeg noen gronne piller som hjelper mot murin tyfus, scrub tyfus og rickeltsia, alle er bakterieinfeksjoner som kommer fra insektsbitt eller kontakt med infiserte lopper/insekter. Jeg tok en gronn pille i gaa kveld og sovnet ganske straks. 12 timer senere vaaknet jeg i en klissvaat seng helt feberfri.

Jeg har regelmessig kontakt med en lege fra forsikringsselskapet, og alt ser ut til at dette er over innen 2 dager. Da haaper jeg paa aa mote peik, fredrik og magnus i Hoi an for jeg kommer hjem til sommer i Oslo.

2 juni

Skrevet Tirsdag 2.5.

Det har blitt vanskeligere aa sette seg ned og skrive paa bloggen etter hvert som jeg har blitt mere ETT med denne reisen. Jeg foler ikke lenger at jeg trenger aa overbevise meg selv eller noen om at jeg har det bra, eller om at jeg gjor alt man skal og burde gjore paa sanne reiser som dette.... og det er fint.

Nok tull.
Naa sitter jeg paa en internettcafe i den gamle kongelige byen Luang Prahbang, midt i hjertet av Lao PDR, eller Laos som det heter paa norsk. Ett av verdens 3 fattigste land.
Jeg er alene igjen, etter aa ha mott Peik, Fredrik og Magnus her paa sondag.
Men la oss hoppe litt tilbake i tid forst, for mye har skjedd paa 10 dager.
Etter noen dager med sykebesok og taxikoe fikkhore av Oscar at legen sa at paa grunn av hans serdeles veltrente og spenstige kropp kom han til aa slippe unna nedturen man faar nar denguen ebber ut. Da bestemte vi oss for aa forlate vaar syke venn, og ta en tur ned til Ko Tao.
Spaadommen viste seg aa vaere polsevev, og saa snart vi hadde satt oss paa nattoget begynte Oscars smertehelvete, men uansett... Ko Tao var veldig fint. Bilder kommer straxxx. Men dette er jo lenge lenge siden, og saa mye har skjedd siden da.

min forste natt alene i Sorostasia tilbragte jeg paa en government nattbuss. Det foltes veldig rart. Jeg kjorte 13 timer i buss og forflyttet meg over 700 kilometer i bekmorket. Aarlig ser Thailand ca. 14 millioner turister, men bare en minimal prosentandel(med unntak av Chiang Mai) reiser nord, og enda faerre til nordostlige Isaan. Jeg pakket meg inn i ullteppet og hutret meg gjennom den air-conditionerte natta.
Tidlig neste morgen vaaknet jeg av sola mot ruta, langt vekk fra ekle Khao san Road i Bangkok.
Jeg deler en tuk tuk sammen med enstor madrass og en mor og en umenneskelig liten bebi som ser paa meg med skepsis.

Endelig mekong. Jeg har dromt om mekong hele tiden. Stor og snill og lysebrunn ligger den foran meg. Jeg skyntet meg gjennom byraakratiet og hopper ombord i en uthulet trestamme med pinnepropell. Thailand til Laos pa 2 minutter.
I lille Huy Xai er papirarbeidet enda mer spennende enn i Thailand, og det tok en god stund aa ordne alt pga plutselige lunsjpauser etc. Jeg fikk hjelp av Tin, vennlig Lao pa rundt 25. Etter immigration ble jeg med opp til det lille familiedrevne reisebyraaet hans og han ordnet slowboat billett for meg ned mekong. 2 dager paa elva med sovestopp i den lille landsbyen Pakbeng. Prisen var litt stiv, og jeg var trott og sliten og alt for skeptisk. Hvorfor var jeg den eneste som hadde blitt med Tin naar vi alle ksulle paa samme baat? var dette en typisk scam? hjelpe forkomne blonde gutter med desperate ansiktsutrykk med det krevende byrakratiet ved havnen for saa aa bruke denne tjenesten som samvittighetspressmiddel for aa selge raadyre billetter?

Jeg kjopte billetten, men folte meg lurt. Jeg ble invitert paa lao style frokost med Tin. Familien hans, fra nyfodt til ufattelig gamle saa paa meg med store oyne da jeg spiste sticky rice og Mekong-Malle for forste gang i mitt liv. Det var godt. Men sliten og virrete og usikker som jeg var takket jeg for raskt for maten. Fram til bilettkjopet hadde jeg og Tin pratet endel. Og 5 minutter for avgang fortalte han meg at han og de andre guidene fra havna skulle spille bedriftsfotballkamp mot et lag fra en annen landsby den kvelden. Han fortalte meg at det aldri er noe uvennskap i forbindelse med disse kampene og at etter kampen kjoper taperne kassevis med beerlao og riswhisky som alle deler hjemme hos en av tapern. " I will very much like a friend like you" sa han. " I can change the ticket so you fo tomorrow. Stay here and come with us." Skepsisen min var der fortsatt. Jeg var saa fantastisk trott og forkommen og jeg trodde jeg saa uaerlighet i oynene hans. Jeg takket nei veldig veldig hoflig, og vi lovte hverandre aa faa det til neste gang jeg snubler over grensen til Huy Xai.

Roughguiden min sier 18 dollar for baaten, jeg betalte nesten 30 dollar. Roughguiden loy. Jeg hadde fatt den beste prisen av alle paa baten.

Baatturen var fantastisk. Legger ut bilder etterpaa. Jeg ble kjent med veldig mange paa den baaten. Jeg fikk visittkorte til Jordan, en amerikaner som jobber I IBM. Vi snakket lenge, og samtalen ble unntaket som bekrefter regelen om at man aldri burde snakke om storpolitikk med folk paa reise. Religion ble derimot et lite minefelt, men tross dette var han saa begeistret for meg at han lovte meg et internship om jeg kommer ned og studeer i Washington DC. Han jobber mye med politikere og kjenner mange senatorer. Jeg ble venner med noen hyggelige tyskere som delte min avsky for backpackerne som bor i Backpackergata i Bangkok. " They are just like the costa del sol people, they just think that theyre so much better because they are in Asia, and they have dreads and fishermanspants and billabongshorts and tattoos. Khao San is so simple!" Jeg var solgt, for dette har jeg lagt ut om til Oscar mange ganger.

Men mesteparten av tiden lente jeg meg bare over kanten og saa pa livet som skled forbi paa begge sider.

Da vi kom fram til Luang Prahbang var det solnedgang, jeg kom ikke gjennom til Peik sin mobil, saa jeg brukte en droy time paa aa svette rundt i den vakre byen mellom Mekong og Nam ouk. Og jeg endte opp med en medlidenhetspris pa 15 dollar natta for et luksusrom etter den lange turen paa trebenk. Etter noen timer ringer Fredrik og vi motes i baren pa Lao Lao garden en god stund etter det igjen. Foer de kom ble jeg venner med Bartenderen Ed.
Han spurte hva jeg ville gjore i Luang Phrabang og jeg sa at jeg hadde lyst til aa oppleve litt Lao kultur. Etteren time med vennlig smaaprat sa han, "You know, If you wanna go Lao style it's my day off tomorrow". Jeg ble overlykkelig.

I gaar hentet Ed meg paa formiddagen og vi kjorte pa skutern hans litt ut av byen. Ut av sonen som UNESCO har gitt verdensarvstatus og inn i det ekte Laos. Vi kom fram til huset til en kompis avEd, og rundt et steinbord satt vennegjengen til Ed og drakk ol og spiste mat. Jg fikk et glass i handa fullt av isbiter. Nononono! don't drink Falang style, drink Lao style!Man maa styrte det man faar paa stedet og gi glasset tilbake til skjenkeren. som sitter med olet og glasset og en stor pose med isbiter helt til han finner det sosialt passende aa sende glasset til nestemann i runden. Man drikker veldig sma posrjoner vaeldig raskt med ganske lange mellomrom i mange mange timer.

Det var bare Ed som kunne engelsk, og han dro etter 5 minutter for aa hente jenter. Der jeg satt og smilte faarete i alle retninger tenkte jeg over hvordan det samme scenarioet hadde vaert i min vennegjeng hjemme i Norge.

Faren til han som bodde i huset kom ut med noen nye tallerkener med mat. Salt salt chilifisk fra Mekong, og sterk Tom Yam suppe. En av de klarte aa si til meg, forget every Falang style (falang betyr ffremmed eller utlendig fra frjernt sted) this Lao style. vi spiste med henda og doubledippa og alt som er, og ed kom tilbake med kjaeresten og to andre jenter. Lao folk er ofte redde for Falang sa Ed. Men jeg ble behandlet som en venn av alle de nesten 15 menneskene som etterhvert samlet seg i hagen.

I hagen var det en Petang bane. Petang er den mest populaere sporten i Laos og det er ganske likt som Boule. Vi Spillte Petang i mange timer og jentene kom med olglasset med gjevne mellomrom. De hadde stereoanlegg og hoy laomusikk strommet ut av hoytalerne. Akon ga ogsaa lyd fra seg ganske ofte, og da sang Ed av full hals. Han var den kuleste i gjengen. Alle de andre gutta var elektrikere, han var bartender med ganske god lonn. Han kunne engelsk, og hadde ganske bra aksent, han kunen synge alle Akon sangene nesten helt perfekt og han hadde den peneste kjaeresten, faktisk var ha nden enetse som hadde kjaereste, og naa hadde han en venn fra Norge ogsaa. JEg hadde med bilde av Dagny og Iben fra lommeboka mi kom jeg plutselig paa, og det ville de gjerne se. Bildet av dagny er fra 1996 eller noe og hun gliser inn i kameraet uten fortenner. AAh how cute1 ropte de. Bildet av Iben gjorde intrykk paa Ed. She is BEAUTIFULL! LIKE ACTOOR! AAAh lucky you!

Jeg var elendig i Petang den forste timen, og Ed sa hele tiden dont worry dont worry hver gang jeg rynket paa nesa over mitt elendige kast. Alle er venner. Inegn negative folelser ska lvaere med i et slikt spill.

Naa blir jeg sittende og skrive side etter side. I gaar var en nydelig dag. Sola gikk ned og mer mat kom ut. Olet ble sendt raskere rundt og barna fra skurene og de skropeligeh usene rundt om kring kom til hagen og ropte og lop og spilte petang akkurat som brodrene og sosterne deres hadde gjort hele dagen med den hoye hvite falangen. Store maur svermet rundt lyset som hang paa en bambusstokk over banen. Her nede spiser man dem. Og barna satte opp baljer med vann og stearinlys under lampa. de hoppet lo og slo inn i svermene med puter. Etter 20 minutter hadde de to baereposer fulle med maur. I hagen var det ogsaa store duehus. En av gutte tok fram to duer som han holdt rundt vingene ganske lenge. saa bandt de dem rundt vingene og bena og la de paa bakken. Jeg turte ikke sporre hva de skulle med dem.

En god venn av Ed kom. Ferdigutdannet engelsklaerer. Soi. Han kunne gjore seg delvis forstatt paa engelsk. han hadde godt ordforraad men uttalen var veldig vanskelig. Jeg lovte han lommeparloren min naar jeg drar, og han lovte meg billige billetter naar je gdrar, gjennom reiseselskapet han jobber i.

Etter den lange og vakre hagfesten dro vi paa nattklubb. Alt stenger 11 i byen pga UNESCO, men utenfor byen kryr det av utesteder som bare Lao folka drar paa. Turistene er overbevist om at det kun er bowlingbanen som serverer ol etter 11 og det har blitt en institusjon, men vi dro paa karaokeklubb.
Utestedet besto av en lang hotellaktig gang med masse tredorer med VIP skilt paa. Rommene er som en en stue paa et luksushotellrom med aircondition, skinnsofaer stor tv, karaokedatabase og mikrofoner. vi fyllte rommet og ed dro fram en whiskyflaske fra genseren. Jeg provde aa synge men det var bare lao sanger. Saa jeg noyde meg med aa vise at jeg digget musikken.

Ed dro med dama rundt 2 og jeg og soi og noen av de andre ble igjen en stund for Soi kjorte meg hjem til mine norske venner. Jeg sjanglet rundt inne hos dem i en times tid for jeg gikk gjennom byen med portforbud etter 12, og sovnet enda en natt paa det deilige rommet mitt, med klaerne, lyset og tven paa.

Naa har Peik og de reist til Vang Vieng, og jeg moter dem der paa torsdag.

Monsunen har tatt pause.
Jeg skal ut og kjope Lao Java kaffe. MMm.