Visiting Mr. Oscar

.





















Oscar har fatt Dengue feber. Han ligger paa Bangkok Hospital en droy halvtime med taxi fra gamle Bangkok ( Der jeg og Iben bor naa)

Det begynte paa mandag med feber, frysninger og hodepine. Tirsdag tok vi en tur til legen og han raadet oss til aa dra inn til sykehuset for tester. En time senere gaar jeg og en sykepleier bak Oscar, som sitter i rullestol i bare badekaape, bortover gangene paa det internasjonale private sykehuset. Alle legene vi snakker med antar at det er Dengue feber, en sykdom man faar gjennom myggstik over hele den tropiske verden, og som det ikke finnes noen medisin mot, men som helelr ikke er alvorlig forste gangen man faar det. Vi blir provoserte av at de alle antar det uten bevis, men morgenen etter kom resultatene inn og Dungue it is.

Saa plutselig kan en reise stoppe. Jeg tror egentlig ingen tar hun gamle dama paa Olafia klinikken saerlig seriost naar hun snakker om alle disse sykdommene som nesten ingen faar.
Vi hadde en god plan, forst ned til strendene i Thailand en liten tur, mote Paula og Jakob og kose oss, saa skynte oss opp til Laos for a reise i nord sammen for Oscar reiste hjem den 4. Men naa maa min kjaere camerado, som jeg har reist med i en maaned og mer eller mindre vaert sammen med 24/7 , kaste inn handkleet. Jeg savner han allerede.

Iben og jeg klarer fortsatt aa ha det relativt fint. Bangkok er en veldig spennende by, og i dag opplevde vi hva som skjer om man ikke har noen planer og havner paa feil sted. Vi ble gaende langs motorveien, vi spiste paa thai mcDonalds, vi matte snu i dora ved dagens hoydepunkt som var Sky bar solnedgang paa toppen av en skyskraper fordi jeg var saa genial aa gaa med flipflops, og vi valgte aa ta en taxi hjem klokka 16.00 som er det samme som a si, skal vi sette oss inn i en bil og vente paa noyaktig samme sted i 2 timer eller? ja, vi gjor det da. Skal vi hore pa karaokemusikk ogsaa? og invitere en sjaafor som hyler inn i mobiltelefonen sin saa vi ikke kan hore vaare egne tanker? ja vi gjor det da, skal vi sporre sjaaforen og han kan slaa masse i rattet og virke skikkelig ustabil fordi det er koe?

Legen til Oscar har sagt at det vaerste er yet to come og at naar feberen gaar ned vil det bli vaerre enn det det er naa. Vi holder oss til hovedstaden saa lenge alt er saa usikkert, og sikter ned mot vakre Koh Tao naar tingene har stabilisert seg.

Angkor

Siem Reap var en hyggelig by. Som alle andre, brukte vi den som base for aa utforske Angkor templene. naar vi ikke utforsket templene laa vi i loungen paa the blue pumpkin bakery og spiste pasjonsfruktis eller saa trente vi (Oscar) paa gymmen pa taket til det koselige burmesisk drevne gjestehuset vaart.

Vi leide sykler og syklet ut til Angkor Wat for soloppgang. Vi lop foran hordene med turister og kom inn i det veldige tempelet en droy halvtime for noen andre. Det var veldig rolig og fint. Sola kom sakte opp og vi ville nyte den fra tempelets hoyeste punkt ( nesten 50 meter). Der var det stengt pga. "work" Jeg hoppet over gjerdet og klatret oppover den stupbratte steintrappen med bankende hjerte, oppover mot tempelets aller helligste, men feiga ganske straks ut da jeg tenkte paa hvor heftig jeg matte komme til aa bestikke vaktene som ville catche meg.

Nede igjen fikk jeg oye paa en liten feiermann som satt helt der oppe bak gjerdet. " Can I come sit with you?" "10 dolla"

Jeg gikk og henta oscar og da vi kom tilbake sto det to andre der, han ene mumlet veldig lavt "10 dolla person". Vi dode av nysgjerrighet og bladde opp 20 riksdaler.

Opp bar det. vi listet oss rundt og saa sola kaste straale etter straale over det enorme tempelkomplekset. Da vi var ferdige der oppe hadde gardsplassen fylt seg sakte opp med andre morgenfugler og vi fikk ganske mange blikk da vi provde aa liste oss usett ned. Feiermennene smilte dollarglis, og vi fikk intrykk av at vi hadde startet en daarlig kultur.

Phnom Phen - revisited

Da vi kom til Phnom Phen etter Kampot hadde vi bilder av seedy lakeside ganske ferskt i minnet, så vi bestemte oss for å bo ved riverside isteden. Sykt hvor forskjellig inntrykk man får av byen da. Lakeside er et isolert shady backpacker område hvor det er sykt skittent og mye dop og drikking.. Lakeside er midt i sentrum, rett ved Kongepalasset og down town hvor Phnom Phenerne jobber og lever. Vi leide oss sykler og cruisa rundt i tre dager:)

På den andre dagen stubla vi oppi en Nasjonal feiring, Ploge-festivalen, som markerer begynnelsen på regntiden og et nytt jordbruksår. Sinnsykt fet tradisjon: To royal kuer skal ploge jorda foran palasset, med komgen og noen millioner andre kambosjanere som tilskuere, også skal kuene spise av 7 gull-tallerkener med forskjellig innhold. Vann, risvin, ris, korn, mais osv. Tre kongelige metreologer skriver nøye ned hvor mye av hver de spiser også regner de ut et langtidsvarsel for den kommende regntiden:)

Det var utrolig høytidelig og alle som var involvert, inkludertkuene var dressa opp i gull og fine klær. Men det var jo også helt surrealistisk når to husdyr jafsa i seg mat og en hel nasjon holdt pusten for at de skulle "spå" gode tider. Den ene kua var sykt rebel og knocka over noen tallerkener og prøvde å gå sin veg og begynte å spise av gresset på bakken. hehe, trokke det var et godt tegn... Dagen etterpå var det et stort oppslag i avisa: KRISE KUENE RØRTE NESTEN IKKE RISEN, risbøder over hele landet i desperasjon!

Samme kveld var vi ute på lokal BBQ and beer sted hvor tæssen kambosjanske menn drakk seg god møkings:) feiret de ploge-festivalen?? nei den hadde jo gått så dårlig. "Imorgen er det najonal fridag, kongen har bursdag" fikk vi høre, "åja så de feirer han?", "nei, de har fri imorra..."

Andre highlights var Wat Phnom som er byens høyeste punkt, a whopping 27 meter over havet! Hvor det var et fantastisk fint tempel, og apekatter! sinnsykt fete dyr as, kommer ikke over det, og en elefant som gikk rundt og bærte på Japanske turister, litt trist syn midt i en traffikert storby. Og soursap shake, the undisputed best fruit shake in the world!

Kort sagt bare hang vi ut og følte at vi gled mye bedre inn i byen og så hvor utrolig bra stemning og sjarmerende den var:)

Kampot

Naa er vi i Phnom Penh igjen! Men mer om det etterpaa,.
Vi reiste fra Sihanouk Ville for en droy uke siden (eller noe), tidlig tidlig en morgen. Oscar var lettere redusert etter en uforglemmelig natt som innebar alt fra Mekong Whiskey til dode rotter og tapte flip flops, og som han hadde avsluttet ca. 1 time for vekkerklokka ringte og minibussen sto utenfor og venta.Men jeg fikk i ham litt banan og baguett og bussturen til den lille sovnige byen Kampot, Sor-ost i det kambodsjanske land, gikk relativt fint.
Kampot var en deilig by aa komme til! Vi sjekket inn paa et superkoselig gjestehus med hage og mangotraer og soul music playing real loud.
Vi leide oss sykler og satte ut. Vennlige mennesker, blide mennesker, store smil og pekende hender. Smaa sote barn som roper hello naar de enorme hvite guttene i korte shorts,singlet og straahatt sykler forbi.
Kompot viste meg fragmenter av det jeg tror er en varm og vennlig kambodsjansk folkesjel, ofte gjemt eller kvalt under nylig blodig historie og trauma. All skremselspropagandaen i Lonely Planet ble urelevant og naa foler vi oss trygge som hjemme selv i Phnom Penh.
Gode mangoer, koselige cafeer, fransk arkitektur, fersk kampot pepper (verdensklasse) og krabbe rett fra den skitne men piktureske elva var bare noen av de tingene vi elsket i Kampot.

Vi hooket opp med vaar naa gode venn Pari, han kunne vise oss en hemmelig foss ble de sagt. Han kjorte oss til Bokor nasjonalpark for en billig penge, og naar den skralle tuk-tuken hans ikke klarte veien lenger hoppet vi ut og begynte aa gaa. Vi gikk forbi vakter som sa at ingen faar lov til aa se fossen lengre, men Pari spurte veldig veldig pent og vi kom gjennom. Deretter gikk i to timer gjennom orken, jungel og bratte vannfall for vi endelig kom fram til den hemmelige fossen.

Vi fikk snakket en del med Pari paa turen for vi ble for slitne. Han var den eldste av 3 brodre og den eneste av brodrene som jobbet. De andre brodrene var veldig late fortalte han. De hadde hoppet av skolen og gadd ikke engang aa tjene penger, "de bare drikker og royker''
Han spurte oss om vi hadde kjaerester og vi svarte begge ja. Da ble han veldig interessert. Hvor gammel er hun? Og din. hvor gammel er hun? Savner du henne? og du. savner du henne?
Han ble tankefull etterpaa.
Pari hadde ikke kjaereste. Forst sa han at han ikke ville ha kjaereste fordi han ikke hadde tid og at han heller ville tjene penger. Men saa kom det fram at det kanskje ikke var noe annet i verden Pari onsket seg mer enn en kjaereste. Problemet var bare at i Kambodsja faar man ikke kjaereste om man ikke kan imponere henne og familien med dyre materielle eiendeler. Man trenger i hvertfall en ny scooter, og en bra mobil, og fine klaer og om man skal gifte seg maa man betale enorme summer til damas foreldre. Om man bor sammen for man gifter seg, fortalte Pari, blir man jaktet ned av familien til dama, de vil gjore alt for aa splitte opp det forelskede paret. De sender deg til en svaert ydmykende rettsak og du ender oppmed aa skylde mer penger enn du ville gjort ved et giftemaal.
Pari hatet at de var saann. " Do you think it will ever change?'spurte jeg. ''no. it's culture''

Det Pari derimot hadde var en splitter ny mobil, med internett tilgang. Saa da vi satt ved fossefallet og spiste etter aa ha badet i timesvis viste han meg sokeresultatet han hadde fatt paa google ved aa soke paa ''Sex"
Han var storfornoyd. Og hver eneste gang vi motte Pari etter den turen satt han kroket over mobilen med et lurt smil.
I gaar tente vi rokelse og knelte foran buddhaen i Wat Phnom ( Phnom Penhs sentrale tempel), vi ba for at Pari skulle faa en fin kjaereste, for alle kambodsjaneres lykke og for vaar egen og de som staar oss naer.

Jeg kommer aldri til aa glemme Kampot. Og jeg tror jeg skal tilbake dit en gang eller to i mitt liv.

-K

Noen bilder fra Koh Rong Samlom

Tilbake fra Oya!

Her har vi vaert i 3 netter:
http://www.lazybeachcambodia.com./

Det var Schpa.

Tropisk oy med azurblatt vann, shallow reefs, jungel, solnedgang. Det var stille og nice, vakkert og fredelig. Aa dose av i en hengekoye pa stranda i en deilig lagune, mens himmelen blir rod og de pene menneskene plukker muslinger i sanden, var ganske enkelt sann ganske deilig.
Koh Rong Somlom har gjort oss glade som barn igjen, og naa setter vi ut paa nye eventyr. Lystne paa alt!

Oscar har vaert flink gutt og skrevet ferdig eksamen. Jeg har hatt litt troblete mage og takker de hoyere makter for at dette skjedde pa Koh Rong Somlom og ikke noe annet sted i dette spennende landet. Takk, takk.

Kho Rong Salmon, eller noe..

Nå sitter vi å venter på båten som skal ta oss ut på en øde øy! Nothin but beach, clear waters and coconut trees:) Da vi kjorte til Sihanouk Ville, som er kystbyen vi reiser ut av for aa komme til øya, så vi restene etter en sykt trafikk ulykke. Det var en scooter som hadde front kolidert med en kassebil. Scootersjoføren overlevde ikke. Det fikk oss til å innse hvor sinnsykt farlig traffikken er her nede. Men nå drar vi ut til en øy som har verken trafikk, elektrisitet eller noe technology. Updates når vi kommer tilbake til sivilisasjonen:)

Det regner

Naa sitter jeg i det store oppholdsrommet til happy guesthouse ved Boeng Kak innsjoen i Phnom Penh. Vi kom hit i gaar, og ble sittende her i sofaene og se paa film.
Denne terassen under tak er bygget paa paaler ut i innsjoen. Innsjoen er knaesj gronn, og det regner i 1-2 timer hver dag. Skikkelig, skikkelig hardt! Da lukter det litt kloakk her.
Her paa terassen satt vi i mange, mange timer i gaar, litt utmattet etter aa ha floyet i propellfly fra Ho chi Minh og av varmen og av aa vaere paa andre siden av jorda. Det smalt ned paa taket av regn og lynene slo ned langt der ute paa innsjoen. Omringet av backpackere med floker og naturlige dreads som har vaert saa lenge i denne backpacker infiserte delen av byen at de har laert seg det utrolig kompliserte Khmer spraaket. De sitter i sofaene og ser paa film hele dagen uten aa rore paa seg, bortsett fra naar de tenner jointer eller piller seg under taaneglene.
Naa lyner og tordner det, jeg brenner dollar for aa sitte aa stirre i skjermen og oscar sitter paa det bittelille fuktige, klamme, VARME, rommet vaart og leser i guideboka om steder vi skulle onske vi var akkurat naa.
Det har vaert mye storby. Ho Chi Minh var mye storby, og naa har vi kommet til en ny og nesten voldsommere storby, og vi kom til den konklusjon i stad, da vi begge satt oss ned etter en dag i Phnom Penh at vi ikke er lykkelige akkurat naa.
Vi skrev lister over alt vi vil gjore,(for det glemmer man plutselig og man skjonner ikke hva man gjor her nede naar alt springer ut i deilige oslo og kjaerestene vaare sender oss mailer og forteller om hvor deilig byen er, men at de skulle onske vi var hos dem), og livsgleden kom sakte tilbake, og vi skjonte at det finnes haap, og vi har tid og penger nok til aa bare gjore det vi vil (virkelig vil) og vi kan gi helt faen i det vi foler at vi burde ville, og i hvorfor vi ikke vil det. Vi skal finne et sted vi elsker, der vi kan lope nakne ut i en lagune og se fisker i alle farger og ha det chill med mennesker vi liker aa henge med, vi skal bo oppe i traerne i Laos med aper, ri paa elefanter, vi skal trene hver morgen, laere kambodsjansk kickboxing, bo komfortabelt paa luftige rom uten meitemarker pa veggen og vi skal folge instinkt og ikke tenke at vi skylder noen noe som helst med denne resien.
I morgen drar vi nok ut paa en oy og dykker!
Hilsen unhappy kasper in the happy guesthouse.

PS. I dag besokte vi "'Killing fields'' og Toul sleng fengselet. Vi leste oss opp pa Khmer rouge og folkemordet i tuk-tuken paa vei ut ( Historielaererne ser ut til aa ha sviktet akkurat der).
Det var sterke opplevelser. Tenner og rester av klaer stakk opp av stien vi gikk paa, og man saa paa hodeskallene akkurat hvordan menneskene, med bind for oynene ble drept paa kanten av massegravene. Fengselet laa inne i byen. Der ble tusener av mennesker forhort og torturert for de ble sendt ut til killing fields for aa do. Vi saa fotografiene av menneskene, for og etter tortur, gamle menn, kvinner, smaa bebier mindre enn barna paa avdelingen min, gutter som smilte til kameraet uvitende om hva de hadde i vente. Det mest interessante var kanskje en utstilling fra et besok svenske maoister gjorde i kambodsja under regimet. Under fotografiene hadde en av dem skrevet tankene han hadde paa den tiden om det han saa. De var godtroende og blinde i sin naermest maniske forkjaerlighet til revolusjonen i kambodjsa og lukket oynene for de aapenbare tegnene pa at de ikke ble vist det virkelige bildet. Dette gjaldt ogsaa mange nordmenn, som i politiske bevegelser hjemme i norge lovpriste Pol Pot for det som saa ut som en renere revolusjon.
Dette er saa ny historie at det virkelig gaar an aa plassere den i tiden.
Vi avsluttet dagen paa "'Friends"' restaurant, en kjempefin resturang som hjelper gatebarn inn i bransjen, mmm, shrimp won ton!