Visiting Mr. Oscar

.





















Oscar har fatt Dengue feber. Han ligger paa Bangkok Hospital en droy halvtime med taxi fra gamle Bangkok ( Der jeg og Iben bor naa)

Det begynte paa mandag med feber, frysninger og hodepine. Tirsdag tok vi en tur til legen og han raadet oss til aa dra inn til sykehuset for tester. En time senere gaar jeg og en sykepleier bak Oscar, som sitter i rullestol i bare badekaape, bortover gangene paa det internasjonale private sykehuset. Alle legene vi snakker med antar at det er Dengue feber, en sykdom man faar gjennom myggstik over hele den tropiske verden, og som det ikke finnes noen medisin mot, men som helelr ikke er alvorlig forste gangen man faar det. Vi blir provoserte av at de alle antar det uten bevis, men morgenen etter kom resultatene inn og Dungue it is.

Saa plutselig kan en reise stoppe. Jeg tror egentlig ingen tar hun gamle dama paa Olafia klinikken saerlig seriost naar hun snakker om alle disse sykdommene som nesten ingen faar.
Vi hadde en god plan, forst ned til strendene i Thailand en liten tur, mote Paula og Jakob og kose oss, saa skynte oss opp til Laos for a reise i nord sammen for Oscar reiste hjem den 4. Men naa maa min kjaere camerado, som jeg har reist med i en maaned og mer eller mindre vaert sammen med 24/7 , kaste inn handkleet. Jeg savner han allerede.

Iben og jeg klarer fortsatt aa ha det relativt fint. Bangkok er en veldig spennende by, og i dag opplevde vi hva som skjer om man ikke har noen planer og havner paa feil sted. Vi ble gaende langs motorveien, vi spiste paa thai mcDonalds, vi matte snu i dora ved dagens hoydepunkt som var Sky bar solnedgang paa toppen av en skyskraper fordi jeg var saa genial aa gaa med flipflops, og vi valgte aa ta en taxi hjem klokka 16.00 som er det samme som a si, skal vi sette oss inn i en bil og vente paa noyaktig samme sted i 2 timer eller? ja, vi gjor det da. Skal vi hore pa karaokemusikk ogsaa? og invitere en sjaafor som hyler inn i mobiltelefonen sin saa vi ikke kan hore vaare egne tanker? ja vi gjor det da, skal vi sporre sjaaforen og han kan slaa masse i rattet og virke skikkelig ustabil fordi det er koe?

Legen til Oscar har sagt at det vaerste er yet to come og at naar feberen gaar ned vil det bli vaerre enn det det er naa. Vi holder oss til hovedstaden saa lenge alt er saa usikkert, og sikter ned mot vakre Koh Tao naar tingene har stabilisert seg.