Skrevet Tirsdag 2.5.
Det har blitt vanskeligere aa sette seg ned og skrive paa bloggen etter hvert som jeg har blitt mere ETT med denne reisen. Jeg foler ikke lenger at jeg trenger aa overbevise meg selv eller noen om at jeg har det bra, eller om at jeg gjor alt man skal og burde gjore paa sanne reiser som dette.... og det er fint.
Nok tull.
Naa sitter jeg paa en internettcafe i den gamle kongelige byen Luang Prahbang, midt i hjertet av Lao PDR, eller Laos som det heter paa norsk. Ett av verdens 3 fattigste land.
Jeg er alene igjen, etter aa ha mott Peik, Fredrik og Magnus her paa sondag.
Men la oss hoppe litt tilbake i tid forst, for mye har skjedd paa 10 dager.
Etter noen dager med sykebesok og taxikoe fikkhore av Oscar at legen sa at paa grunn av hans serdeles veltrente og spenstige kropp kom han til aa slippe unna nedturen man faar nar denguen ebber ut. Da bestemte vi oss for aa forlate vaar syke venn, og ta en tur ned til Ko Tao.
Spaadommen viste seg aa vaere polsevev, og saa snart vi hadde satt oss paa nattoget begynte Oscars smertehelvete, men uansett... Ko Tao var veldig fint. Bilder kommer straxxx. Men dette er jo lenge lenge siden, og saa mye har skjedd siden da.
min forste natt alene i Sorostasia tilbragte jeg paa en government nattbuss. Det foltes veldig rart. Jeg kjorte 13 timer i buss og forflyttet meg over 700 kilometer i bekmorket. Aarlig ser Thailand ca. 14 millioner turister, men bare en minimal prosentandel(med unntak av Chiang Mai) reiser nord, og enda faerre til nordostlige Isaan. Jeg pakket meg inn i ullteppet og hutret meg gjennom den air-conditionerte natta.
Tidlig neste morgen vaaknet jeg av sola mot ruta, langt vekk fra ekle Khao san Road i Bangkok.
Jeg deler en tuk tuk sammen med enstor madrass og en mor og en umenneskelig liten bebi som ser paa meg med skepsis.
Endelig mekong. Jeg har dromt om mekong hele tiden. Stor og snill og lysebrunn ligger den foran meg. Jeg skyntet meg gjennom byraakratiet og hopper ombord i en uthulet trestamme med pinnepropell. Thailand til Laos pa 2 minutter.
I lille Huy Xai er papirarbeidet enda mer spennende enn i Thailand, og det tok en god stund aa ordne alt pga plutselige lunsjpauser etc. Jeg fikk hjelp av Tin, vennlig Lao pa rundt 25. Etter immigration ble jeg med opp til det lille familiedrevne reisebyraaet hans og han ordnet slowboat billett for meg ned mekong. 2 dager paa elva med sovestopp i den lille landsbyen Pakbeng. Prisen var litt stiv, og jeg var trott og sliten og alt for skeptisk. Hvorfor var jeg den eneste som hadde blitt med Tin naar vi alle ksulle paa samme baat? var dette en typisk scam? hjelpe forkomne blonde gutter med desperate ansiktsutrykk med det krevende byrakratiet ved havnen for saa aa bruke denne tjenesten som samvittighetspressmiddel for aa selge raadyre billetter?
Jeg kjopte billetten, men folte meg lurt. Jeg ble invitert paa lao style frokost med Tin. Familien hans, fra nyfodt til ufattelig gamle saa paa meg med store oyne da jeg spiste sticky rice og Mekong-Malle for forste gang i mitt liv. Det var godt. Men sliten og virrete og usikker som jeg var takket jeg for raskt for maten. Fram til bilettkjopet hadde jeg og Tin pratet endel. Og 5 minutter for avgang fortalte han meg at han og de andre guidene fra havna skulle spille bedriftsfotballkamp mot et lag fra en annen landsby den kvelden. Han fortalte meg at det aldri er noe uvennskap i forbindelse med disse kampene og at etter kampen kjoper taperne kassevis med beerlao og riswhisky som alle deler hjemme hos en av tapern. " I will very much like a friend like you" sa han. " I can change the ticket so you fo tomorrow. Stay here and come with us." Skepsisen min var der fortsatt. Jeg var saa fantastisk trott og forkommen og jeg trodde jeg saa uaerlighet i oynene hans. Jeg takket nei veldig veldig hoflig, og vi lovte hverandre aa faa det til neste gang jeg snubler over grensen til Huy Xai.
Roughguiden min sier 18 dollar for baaten, jeg betalte nesten 30 dollar. Roughguiden loy. Jeg hadde fatt den beste prisen av alle paa baten.
Baatturen var fantastisk. Legger ut bilder etterpaa. Jeg ble kjent med veldig mange paa den baaten. Jeg fikk visittkorte til Jordan, en amerikaner som jobber I IBM. Vi snakket lenge, og samtalen ble unntaket som bekrefter regelen om at man aldri burde snakke om storpolitikk med folk paa reise. Religion ble derimot et lite minefelt, men tross dette var han saa begeistret for meg at han lovte meg et internship om jeg kommer ned og studeer i Washington DC. Han jobber mye med politikere og kjenner mange senatorer. Jeg ble venner med noen hyggelige tyskere som delte min avsky for backpackerne som bor i Backpackergata i Bangkok. " They are just like the costa del sol people, they just think that theyre so much better because they are in Asia, and they have dreads and fishermanspants and billabongshorts and tattoos. Khao San is so simple!" Jeg var solgt, for dette har jeg lagt ut om til Oscar mange ganger.
Men mesteparten av tiden lente jeg meg bare over kanten og saa pa livet som skled forbi paa begge sider.
Da vi kom fram til Luang Prahbang var det solnedgang, jeg kom ikke gjennom til Peik sin mobil, saa jeg brukte en droy time paa aa svette rundt i den vakre byen mellom Mekong og Nam ouk. Og jeg endte opp med en medlidenhetspris pa 15 dollar natta for et luksusrom etter den lange turen paa trebenk. Etter noen timer ringer Fredrik og vi motes i baren pa Lao Lao garden en god stund etter det igjen. Foer de kom ble jeg venner med Bartenderen Ed.
Han spurte hva jeg ville gjore i Luang Phrabang og jeg sa at jeg hadde lyst til aa oppleve litt Lao kultur. Etteren time med vennlig smaaprat sa han, "You know, If you wanna go Lao style it's my day off tomorrow". Jeg ble overlykkelig.
I gaar hentet Ed meg paa formiddagen og vi kjorte pa skutern hans litt ut av byen. Ut av sonen som UNESCO har gitt verdensarvstatus og inn i det ekte Laos. Vi kom fram til huset til en kompis avEd, og rundt et steinbord satt vennegjengen til Ed og drakk ol og spiste mat. Jg fikk et glass i handa fullt av isbiter. Nononono! don't drink Falang style, drink Lao style!Man maa styrte det man faar paa stedet og gi glasset tilbake til skjenkeren. som sitter med olet og glasset og en stor pose med isbiter helt til han finner det sosialt passende aa sende glasset til nestemann i runden. Man drikker veldig sma posrjoner vaeldig raskt med ganske lange mellomrom i mange mange timer.
Det var bare Ed som kunne engelsk, og han dro etter 5 minutter for aa hente jenter. Der jeg satt og smilte faarete i alle retninger tenkte jeg over hvordan det samme scenarioet hadde vaert i min vennegjeng hjemme i Norge.
Faren til han som bodde i huset kom ut med noen nye tallerkener med mat. Salt salt chilifisk fra Mekong, og sterk Tom Yam suppe. En av de klarte aa si til meg, forget every Falang style (falang betyr ffremmed eller utlendig fra frjernt sted) this Lao style. vi spiste med henda og doubledippa og alt som er, og ed kom tilbake med kjaeresten og to andre jenter. Lao folk er ofte redde for Falang sa Ed. Men jeg ble behandlet som en venn av alle de nesten 15 menneskene som etterhvert samlet seg i hagen.
I hagen var det en Petang bane. Petang er den mest populaere sporten i Laos og det er ganske likt som Boule. Vi Spillte Petang i mange timer og jentene kom med olglasset med gjevne mellomrom. De hadde stereoanlegg og hoy laomusikk strommet ut av hoytalerne. Akon ga ogsaa lyd fra seg ganske ofte, og da sang Ed av full hals. Han var den kuleste i gjengen. Alle de andre gutta var elektrikere, han var bartender med ganske god lonn. Han kunne engelsk, og hadde ganske bra aksent, han kunen synge alle Akon sangene nesten helt perfekt og han hadde den peneste kjaeresten, faktisk var ha nden enetse som hadde kjaereste, og naa hadde han en venn fra Norge ogsaa. JEg hadde med bilde av Dagny og Iben fra lommeboka mi kom jeg plutselig paa, og det ville de gjerne se. Bildet av dagny er fra 1996 eller noe og hun gliser inn i kameraet uten fortenner. AAh how cute1 ropte de. Bildet av Iben gjorde intrykk paa Ed. She is BEAUTIFULL! LIKE ACTOOR! AAAh lucky you!
Jeg var elendig i Petang den forste timen, og Ed sa hele tiden dont worry dont worry hver gang jeg rynket paa nesa over mitt elendige kast. Alle er venner. Inegn negative folelser ska lvaere med i et slikt spill.
Naa blir jeg sittende og skrive side etter side. I gaar var en nydelig dag. Sola gikk ned og mer mat kom ut. Olet ble sendt raskere rundt og barna fra skurene og de skropeligeh usene rundt om kring kom til hagen og ropte og lop og spilte petang akkurat som brodrene og sosterne deres hadde gjort hele dagen med den hoye hvite falangen. Store maur svermet rundt lyset som hang paa en bambusstokk over banen. Her nede spiser man dem. Og barna satte opp baljer med vann og stearinlys under lampa. de hoppet lo og slo inn i svermene med puter. Etter 20 minutter hadde de to baereposer fulle med maur. I hagen var det ogsaa store duehus. En av gutte tok fram to duer som han holdt rundt vingene ganske lenge. saa bandt de dem rundt vingene og bena og la de paa bakken. Jeg turte ikke sporre hva de skulle med dem.
En god venn av Ed kom. Ferdigutdannet engelsklaerer. Soi. Han kunne gjore seg delvis forstatt paa engelsk. han hadde godt ordforraad men uttalen var veldig vanskelig. Jeg lovte han lommeparloren min naar jeg drar, og han lovte meg billige billetter naar je gdrar, gjennom reiseselskapet han jobber i.
Etter den lange og vakre hagfesten dro vi paa nattklubb. Alt stenger 11 i byen pga UNESCO, men utenfor byen kryr det av utesteder som bare Lao folka drar paa. Turistene er overbevist om at det kun er bowlingbanen som serverer ol etter 11 og det har blitt en institusjon, men vi dro paa karaokeklubb.
Utestedet besto av en lang hotellaktig gang med masse tredorer med VIP skilt paa. Rommene er som en en stue paa et luksushotellrom med aircondition, skinnsofaer stor tv, karaokedatabase og mikrofoner. vi fyllte rommet og ed dro fram en whiskyflaske fra genseren. Jeg provde aa synge men det var bare lao sanger. Saa jeg noyde meg med aa vise at jeg digget musikken.
Ed dro med dama rundt 2 og jeg og soi og noen av de andre ble igjen en stund for Soi kjorte meg hjem til mine norske venner. Jeg sjanglet rundt inne hos dem i en times tid for jeg gikk gjennom byen med portforbud etter 12, og sovnet enda en natt paa det deilige rommet mitt, med klaerne, lyset og tven paa.
Naa har Peik og de reist til Vang Vieng, og jeg moter dem der paa torsdag.
Monsunen har tatt pause.
Jeg skal ut og kjope Lao Java kaffe. MMm.
