En stuslig falang

Kvelden etter jeg skrev forrige innlegg fikk jeg feber. I gaar hadde jeg saa hoy feber at jeg dro til den internasjonale klinikken for aa ta blodprover. Noe som forundret meg var at veldig faa av Laoene jeg spurte viste hvor sykehuset var. Noen hadde vage anelser og sendte meg i gale retninger, men de fleste sa at de ikke helt visste.
Den vanligste dodsarsaken i Laos er diare. Det gikke jeg og tenkte paa i varmen paa vei til klinikken.
Paa kliniken var det ingen lege. Klinikken oscar og jeg gikk til i bangkok var stor, airconditionert og ren, denne klinikken var paa storrelse med et toalett og alle assistentene laa og sov paa en madrass. Jeg vekket en av dem og hun fortalte meg at legen var pa et annet sykehus 3 kilometer utenfor Luang Prabang.
Jeg fant en tuktuk og kjorte ut dit.

Etter litt venting kom legen. Han var sikkert rundt 30 aar og snakket ganske god engelsk. Rundt meg samlet det seg sakte en liten gjeng med nysgjerrige tilskuere.
Jeg fikk en seng pa et rom med to eldre damer. Begge fikk intravenos drevet av store rustne oksygentanker. Jeg fikk beskjed om aa ta paracet og en av sykesostrene fikk beskjed om aa gi meg vann. Hun tok et glass og skrudde pa krana. Legen ropte strengt at jeg var en Falang og at jeg ikke taaler sant vann fra krana. Saa da tok hun en tom flaske og fylte den opp med vann fra krana. Da tok legen saken i egne hender og gikk og hentet en flakse til meg.
En soster kom og stjal litt blod, og 2 timer senere fikke jeg noen gronne piller som hjelper mot murin tyfus, scrub tyfus og rickeltsia, alle er bakterieinfeksjoner som kommer fra insektsbitt eller kontakt med infiserte lopper/insekter. Jeg tok en gronn pille i gaa kveld og sovnet ganske straks. 12 timer senere vaaknet jeg i en klissvaat seng helt feberfri.

Jeg har regelmessig kontakt med en lege fra forsikringsselskapet, og alt ser ut til at dette er over innen 2 dager. Da haaper jeg paa aa mote peik, fredrik og magnus i Hoi an for jeg kommer hjem til sommer i Oslo.