Kampot

Naa er vi i Phnom Penh igjen! Men mer om det etterpaa,.
Vi reiste fra Sihanouk Ville for en droy uke siden (eller noe), tidlig tidlig en morgen. Oscar var lettere redusert etter en uforglemmelig natt som innebar alt fra Mekong Whiskey til dode rotter og tapte flip flops, og som han hadde avsluttet ca. 1 time for vekkerklokka ringte og minibussen sto utenfor og venta.Men jeg fikk i ham litt banan og baguett og bussturen til den lille sovnige byen Kampot, Sor-ost i det kambodsjanske land, gikk relativt fint.
Kampot var en deilig by aa komme til! Vi sjekket inn paa et superkoselig gjestehus med hage og mangotraer og soul music playing real loud.
Vi leide oss sykler og satte ut. Vennlige mennesker, blide mennesker, store smil og pekende hender. Smaa sote barn som roper hello naar de enorme hvite guttene i korte shorts,singlet og straahatt sykler forbi.
Kompot viste meg fragmenter av det jeg tror er en varm og vennlig kambodsjansk folkesjel, ofte gjemt eller kvalt under nylig blodig historie og trauma. All skremselspropagandaen i Lonely Planet ble urelevant og naa foler vi oss trygge som hjemme selv i Phnom Penh.
Gode mangoer, koselige cafeer, fransk arkitektur, fersk kampot pepper (verdensklasse) og krabbe rett fra den skitne men piktureske elva var bare noen av de tingene vi elsket i Kampot.

Vi hooket opp med vaar naa gode venn Pari, han kunne vise oss en hemmelig foss ble de sagt. Han kjorte oss til Bokor nasjonalpark for en billig penge, og naar den skralle tuk-tuken hans ikke klarte veien lenger hoppet vi ut og begynte aa gaa. Vi gikk forbi vakter som sa at ingen faar lov til aa se fossen lengre, men Pari spurte veldig veldig pent og vi kom gjennom. Deretter gikk i to timer gjennom orken, jungel og bratte vannfall for vi endelig kom fram til den hemmelige fossen.

Vi fikk snakket en del med Pari paa turen for vi ble for slitne. Han var den eldste av 3 brodre og den eneste av brodrene som jobbet. De andre brodrene var veldig late fortalte han. De hadde hoppet av skolen og gadd ikke engang aa tjene penger, "de bare drikker og royker''
Han spurte oss om vi hadde kjaerester og vi svarte begge ja. Da ble han veldig interessert. Hvor gammel er hun? Og din. hvor gammel er hun? Savner du henne? og du. savner du henne?
Han ble tankefull etterpaa.
Pari hadde ikke kjaereste. Forst sa han at han ikke ville ha kjaereste fordi han ikke hadde tid og at han heller ville tjene penger. Men saa kom det fram at det kanskje ikke var noe annet i verden Pari onsket seg mer enn en kjaereste. Problemet var bare at i Kambodsja faar man ikke kjaereste om man ikke kan imponere henne og familien med dyre materielle eiendeler. Man trenger i hvertfall en ny scooter, og en bra mobil, og fine klaer og om man skal gifte seg maa man betale enorme summer til damas foreldre. Om man bor sammen for man gifter seg, fortalte Pari, blir man jaktet ned av familien til dama, de vil gjore alt for aa splitte opp det forelskede paret. De sender deg til en svaert ydmykende rettsak og du ender oppmed aa skylde mer penger enn du ville gjort ved et giftemaal.
Pari hatet at de var saann. " Do you think it will ever change?'spurte jeg. ''no. it's culture''

Det Pari derimot hadde var en splitter ny mobil, med internett tilgang. Saa da vi satt ved fossefallet og spiste etter aa ha badet i timesvis viste han meg sokeresultatet han hadde fatt paa google ved aa soke paa ''Sex"
Han var storfornoyd. Og hver eneste gang vi motte Pari etter den turen satt han kroket over mobilen med et lurt smil.
I gaar tente vi rokelse og knelte foran buddhaen i Wat Phnom ( Phnom Penhs sentrale tempel), vi ba for at Pari skulle faa en fin kjaereste, for alle kambodsjaneres lykke og for vaar egen og de som staar oss naer.

Jeg kommer aldri til aa glemme Kampot. Og jeg tror jeg skal tilbake dit en gang eller to i mitt liv.

-K